Teller du dine velsignelser eller andres roser?

Foto: Anne Sudmann

Det har kommet meg noe merkelig for øret.

Det er noen som følger med på hvor mange ganger kjæresten gir meg roser! Og det ergres.

Jeg vet ikke helt om jeg skal gråte eller le og jeg er ikke sikker på hvorfor det overhode er tema. Er det fordi jeg a) ikke fortjener det? b) han ikke bør bruke penger på slikt? c) eller er det ren misunnelse?

Jeg vet ikke.

Skal jeg slutte å legge ut gode øyeblikk og bilder av vakre roser? Tro du meg, jeg trenger ikke roser som bevis på hans kjærlighet.  Men jeg synes det er hyggelig å dele de fine tingene.

Kanskje jeg bør slutte med det?

Hva tenker du?

I Norge som i alle andre land, måler vi landets BNP, brutto nasjonal produkt. Bruttonasjonalprodukt, BNP, verdien av de varer og tjenester som er produsert i løpet av et år i et land. Forstavelsen brutto angir at den beregnede verdi av slit og foreldelse for den samlede realkapital i landet (kapitalslit) ikke er fratrukket. Se nasjonalprodukt. BNP brukes ofte som et mål på velstandsnivået i et land. BNP blir nå ofte målt med kjøpekraftsparitet (https://snl.no/bruttonasjonalprodukt/BNP).

I Bhutan måler de brutto nasjonal lykke. Ideen til denne kåringen kom fra kongen i landet, der han i 1971 bestemte at dette fjellandet skal måle sin framgang i «Brutto ­nasjonal lykke» i stedet for i «Brutto nasjonal produksjon».

Bhutan har sitt å slite med 
både når det gjelder fattigdom, korrupsjon, menneskerettigheter 
og analfabetisme. Men landet ble likevel rangert som verdens ­åttende lykkeligste land av bladet 
Business Week i 2013. Bhutan 
ble også rangert som nummer åtte i verden i Adrian G. Whites 
rapport om folks subjektive 
­lykkeopplevelse fra 2007 ­(University of Leicester) (http://www.vl.no/meninger/kommentar/brutto-nasjonal-lykke-1.355631).

Bildet av rosene du ser her, har jeg selv tatt i Provence. Det var et overdådig bryllup på gang i usedvanlig vakre omgivelser. Trolig bør jeg vise mer av det i et eget innlegg? Vel, budskapet er at disse roseoppsatsene ikke er fra kjæresten til meg - smil.

Når jeg viser hva kjæresten min gleder meg med, viser jeg min BNL. Rosene kan koste 39.50 på Rema eller 149,- på Blomsterhuset, det spiller ingen rolle. Det som er viktig, er hjertet til giveren. Og han har råd til denne lille utgiften som inntreffer omtrent annenhver måned. Jeg er ikke sikker på hvor ofte. De som teller vet nok det bedre enn meg.

Så hva synes du? Bør jeg slutte å publisere roser fra mannen?

Takk for at du leste!

 

 

 

 

Har bloggene fortsatt en misjon?

 

A girl should be two tings,

classy and ambitious.

Coco Chanel

En bekjent av meg lurte i sin snapchat på om bloggene som konsept var en døende rase. Jeg tror han konkluderte med at det ikke var tilfellet.

Jeg merker at jeg i større grad følger med på hva som skjer i bloggverdenen, ikke minst på grunn av venninne Anne-Brith som drev bloggen Villa Perlesukker, men som nå blogger om både kaker og livet på www.annebrith.no. Hun jobber under konseptet United Bloggers, som har mange spennende bloggere.

Jeg ble oppmerksom på en blogger som ikke er i den stallen, men som jeg savner som ide hos United Bloggers, nemlig Helene Drage. Helene har siden 2011 på egen hånd gått ned 60 kilo, hvilket er en bragd. For oss som ikke er så plagsomt superslanke, er det inspirerende å se gleden og at hun stolt lar seg avbilde slik hun er nå, ikke sylslank, men wow! – så flott!

Jeg tror mange av oss lett kan relatere til henne. Selv har jeg begynt min egen kamp for meg selv og er på vei til et sunnere liv. Jeg blogget om dette for noen uker siden i innlegget  Er det juks? Innlegget ble delt 210 ganger på Facebook og hadde 4-500 visninger, hvilket er bra for en blogg som ikke markedsføres i stor grad. Men det betyr at jeg traff en nerve hos folk. Jeg ble sett og fikk utrolig gode tilbakemeldinger. Takk!

Så hvorfor blogger vi da? For å bli sett? Fordi vi har et budskap? For å tjene penger? For å hjelpe andre? Fordi det er en jobb?

Jeg har tittet på mine egne motiver og kommet frem til at det er en blanding av ytringsglede kombinert med et ønske om å synes, men også være i dialog med mennesker.

Jeg kommer til å skrive mer om vektprosessen, om GBP, gastric bypass, og sleeve, en nyere metode innen kirurgi, samt konservativ behandling.

Vi blir fetere og fetere i vår del av verden og det er et tankekors at vi må foreta den slags behandling, mens folk en flytur unna dør av sult. Vi lever her og myndighetene ønsker vi skal være slankere og koste staten mindre i livsstilssykdommer. Derfor er det nå stort fokus på helse.

Ære og kred til Helene Drage som har klart dette selv!

Jeg er så takknemlig for at jeg nå er under Vestre Vikens vinger (Bærum sykehus) og ikke minst for de menneskene jeg har truffet der som er i samme situasjon som meg. For første gang er jeg ikke alene, sa en av deltakerne på den siste kursdagen før sommeren. Det er sant.

Og via kurset, men også gjennom en mengde tilbakemeldinger fra dere i nevnte blogginnlegg, skjønner jeg også at jeg ikke er alene. Vi trenger hverandre og bloggene er et fint kommunikasjonsmiddel, tenker jeg.

Takk for at nettopp du leste!

 

 

 

Livet uten lydpotte

 

 

 

I forrige uke falt lydpotta på bilen delvis av mens jeg var ute og kjørte.

Og hei for en lyd som åpenbarte seg! Wabooom!!, sa bilen, bare ved en forsiktig oppgearing. Hysj litt, da tenkte jeg, vi har naboer. Baoooommhs! – sa bilen da jeg startet den neste morgen. Det ble sykkel på meg den dagen.

Så kom min ekstrasønn, bilmekanikeren, og fjernet lydpotta, bilen kunne kjøres igjen uten fare for at elendet falt av. Det skal bestilles del og sveises, men før den tid er det meg, bilen og bråket.

Det er for tiden knapt mulig å høre på radioen, men det gir god tid til å tenke mens kilometerne putrer høylydt i vei og tankegangen gikk til mennesker uten lydpotte. De høres. Lydpotta demper jo motordur og sikkert noe annet jeg ikke kan nok om og slipper eksosen mer fritt ut. Som med orda som tidvis fyker rett ut av mennesker, uten den dempingen en lydpotte ville gitt. Det er støy og lite dempet prat.  Lydpotter har sin funksjon i konkret og overført betydning.

Jeg savner lydpotta mi, den på bilen. Så prøver jeg også ha min egen lydpotte påkoblet.

Fin ny og støyfri uke ønskes deg! J

Bildene er lånt fra www.astina.dk og blog.euroflorist.no

I dag er jeg 49 år!

Frem til jeg var 38 år gammel opplevde jeg at jeg på egen hånd måtte redde verden. Ikke bare måtte. Jeg ville! Jeg påtok meg kaffeavtaler her og der og hørte på fjerne og nære venninner og deres sorghistorier daglig. Jeg ikke bare drakk kaffe med de jeg ønsket, jeg satt der med fjerne personer jeg opplevde jeg måtte følge opp.

Helt til en dag, da min gode venninne Lisa ganske enkelt sa: det der må du slutte med.

Det tar tid å endre atferdsmønster, i hvert fall når man har gått i det samme noen tiår. Men jeg begynte i hvert fall å tenke over tiden min i større grad.

Jeg har alltid orket jobbe mye og i stedet for å være sosialarbeider for fjern og nær, ramlet jeg ned i jobbegrøfta noen år siden. Var jeg ikke på den vanlige jobben min, jobbet jeg frivillig og det måtte to små smell i hjertet og et magesår til for at jeg i en alder av 48 forstod at jeg måtte trappe ned.

Det har altså gått 10 år. Jeg er trolig en meget slow learner!

I dag, 3. juni, fyller jeg 49 og jeg har for første gang på jeg vet ikke hvor lenge, bestemt meg for å nyte sommeren fra 1. juni av. Juni har vært den mest travle måneden min og er det for så vidt i år også, men jeg har strukturert hverdagen min i større grad og rett og slett satt av tid til tur langs Glomma, lese bok og snuse på ungene mine. Jeg vil nyte juni nå og ikke bare krasjlande inn i juli, slik jeg har brukt å gjøre. Jeg har et år igjen før jeg fyller 50. Det føles litt rart og litt fint. Jeg er der at jeg kan begynne å se tilbake på et liv. Samtidig er jeg fortsatt der at jeg forundres over alle rundt meg som fyller 50 for tiden, trolig er det godt jeg har tiden og veien her og *smil*.

Men nå er jeg 49 og nå er sommeren her. Syrinene har spurt om det er trygt og springe ut. Bare kom, har jeg sagt, dette ordner seg. Peonene foran huset holder på å briste, det er like vakkert hvert år. Jeg har bestemt meg for å sykle mer og bruke bilen mindre. Det gir tid og rom for inntrykk av på en annen måte. Og i dag er jeg 49 og har grepet tak i sommeren.