onsdag 29. juni 2016

Man skulle vært bjørn om vinteren og lærer om sommeren, ikke sant?




Har du hørt uttrykket i overskriften før?
Det har jeg. Mange ganger.
Nettopp denne holdningen og dette uttrykket er årsaken til at jeg har vurdert meg bort fra skolen. Det er synd. Jeg er en god lærer.
Jeg har altså ikke vurdert å slutte i skolen på grunn av elevene, men på grunn av alt annet som tillegges jobben inkludert småmorsomme kommentarer som dette.
Har du hørt om MOT? MOT er et program der elevene bevisstgjøres på egne holdninger, egne valg, eget liv, interaksjon med andre. Her kan du lese mer om MOT :)
I en av MOT-øktene sitter det en gutt eller ei jente og elevene står i rekke foran ham/henne. Den første går frem og buster ham/henne til på håret. Godmodig. Gutten/jenta smiler. Så går neste elev frem og gjør det samme. Og den neste. Og den neste. Til slutt har 25 elever bustet og rufset eleven som sitter der i håret og det er ikke gøy lenger.
Ingen av elevene mente vondt med det de gjorde i den iscenesatte hendelsen, men for den som sitter der, er det mer enn nok.
Uten sammenlikning for øvrig, føles det slik når man årlig hører om lærerferien.
Jeg har vært lærer siden 1993.
Jeg er ufattelig trett av å få kommentarer om friukene.
Faktum er at vi har like mye eller lite ferie som alle andre arbeidstakere. Det er regnet ut på timen. Forskjellen for lærerne, er at vi ikke får ta ut avspaseringen vår når det passer oss best.
Om vi blir syke i avspaseringsukene, kan vi ikke få sykmelding og ha ferie til gode. For vi har ikke ferie.
Vi må ta ut avspaseringen når alle priser er på topp. Vi kan ikke legge avspaseringen til billige uker og heller ikke ta den ut når svigermor skal feire 75-årsdag på Kreta i november eller når Hurtigruta har billigere turer utenom sesongen.
Niks.
Lærerferien er som ferien til alle andre, bare mer regulert, mindre fri å plassere tidsmessig.
Så er det også slik, at alle som ønsker disse ekstra to ukene på sommeren, kan utdanne seg til lærere eller begynne å jobbe i skolen. Vi trenger god arbeidskraft. Vi tok selv valget da vi tok utdanningen og det er ikke synd på oss. Men mange av oss er bittelitt lei feriesytet.
Som lærer må du orke mye.
Spesielt i sesongen oktober frem til jul og fra april og ut juni. Da er det Texas og arbeidsmuskler er påkrevd.
Det er nemlig da vi jobber inn avspaseringen. Og vi jobber mye.
Vi ramler heller ikke ut skoledørene sammen med elevene. Vi jobber til vi er ferdige, selv om det er avspasering.
Så tar vi velfortjent fri, like velfortjent som andres feriedager, dine og dine, dagene deres, dere som leser. Det er faktisk ikke forskjell.


Nyt sommeren, nyt late dager, sol, sommer, svaberg, fjell og fjord, hav og himmel, lad batteriene og ha gode dager!


Og følg meg for sommersprell på snapchat: annesudmann :)


Takk for at du leste!

mandag 27. juni 2016

Har du funnet frem grilldressen?



Langt tilbake i forrige årtusen, da jeg var ung og lovende, nå kun lovende, anså jeg campingliv for å være lavest på rangstigen. Campingvogn likevel definitivt å foretrekke fremfor telt, sterkt påvirket av at min første bryllupsreise delvis var lagt til et ettmannstelt (jeg lover, det var så lite) under regntung sommerhimmel utenfor Kristiansand, der naboens gitarspill (og en del annet) holdt oss, meg i hvert fall, våken hele natten. Når man våknet våt og kald dagen derpå etter 36 minutters søvn, var brura mildt sagt sur.
Det ble hotell resten av den ferien, for å si det slik.


Med utvidet og påført angst for campinglivets sorger, var det derfor med vantro jeg noen år senere opplevde en så total ro hos et vennepar på en campingplass, at det er et mirakel at jeg den dag i dag klarte forlate campingstolen jeg seg ned i den dagen. Skuldrene senket seg, måkene skrek, humla suste og jeg innså ved nok et mirakel at jeg elsket campinglivet. Det var så vidt jeg ikke gikk til innkjøp av matchende grilldresser.
Telt er fortsatt unntaket, skjønt jeg har hatt en god teltopplevelse med svigerinna og diverse nieser for noen år siden. De hadde dog ikke ettmanntelt, men et helt lite palass bestående av tre avdelinger, to stuer, tre soverom, kjøkken, spiskammers, hjørnebadekar og dusj. Det var i hvert fall tre rom.



Men telt er fortsatt ikke favoritten.
Tilbake til campingvogntanken. Campingvogn, liksom. Det er vel for wannabee-hytteeiere? Niks, ikke nødvendigvis. For meg er campingvogn den ultimate dukkestuedrømmen! De fleste småpiker som har hatt en dukkestue, kjenner på lykken, eller kjente vel og merke, over minihjemmet. Jeg er ferdig med dukkestuer, men har begynt å drømme om campingvogn ved havet et sted. Et sted å reise ned til fredag ettermiddag, eller torsdag om jeg kan avspasere på jobben, kjenne roen komme, lage enkel mat og ta et glass vin med mannen og venner som måtte lett lykkelig slenge innom.



Om da campingvogna kunne sett ute som noe i denne dur (som jeg har funnet på Pinterest, link ligger på bildene, her skal vi ikke skryte på oss noe annet), da hadde jeg trolig flyttet dit i sommerhalvåret. Ettersom jeg står midt i en flyttesjau er disse bildene til glede og inspirasjon for noe som kan bli aktuelt til neste år. Det skulle tatt seg ut om jeg både fylte 50, flyttet, giftet meg, fikk ny jobb OG campingvogn den samme sommeren! Nei makan. Fire av fem holder fint.




Derfor har jeg tenkt å øke aktiviteten denne høsten på finn.no i campingvognsøk. Så får vi se da, om det blir vogn, fortelt og platting neste sommer. Jeg kommer dessuten til å følge haute couture for grilldresser med falkeøyne og sannsynligvis befinne meg på en motevisning eller to der sommer 2017 presenteres.
Men først tilbake til flytteeskene.
Sammen med drømmene.


Lag deg en god uke, om du er på campingen, jeg er selvsagt ikke misunnelig (*kjente rykninger i nesa*) eller om du er på ferie andre steder eller om du, som meg, skal pakke ned 60 esker i et hus og har kommet til den tredje.


For flyttesjau og campingdrømmer, valpespam og kaffekoppspam, følg meg på snap: Annesudmann


Takk for at du leste i dag igjen!






søndag 26. juni 2016

Invitasjon!



God formiddag på en regntung søndag i juni!
Gårdagens terrassefest med vimpler og rosa champagne hos en venninne ligger mildt i minnet og i dag er det en fin dag å kose seg inne på.
Det må pakkes videre. Om to uker er jeg inne i mitt nye hjem. Før den tid må minst 58 esker til fylles og sorteres. Når jeg får oversikt, har jeg tenkt å fylle smia i nyhuset, som for øvrig slett ikke er nytt, men en aldrende kjempe, med ting og tang jeg strengt tatt ikke trenger - og jeg skal love det at det er ganske mye, og der skal jeg ha loppis med utropspris på kr. 1,- ca.
Enda mer presserende og viktig her og nå, er at invitasjonene til bryllupet må ut! Selvsagt har jeg valgt en klipp og lim variant, men det er koselig. Roen ligger over heimen, til og med valpene døser. Jeg tusler frem og tilbake mellom livlinjen min, kaffemaskinen, og pcen og tankene flyter. I alt som skjer, har tanken slått meg at det hadde vært deilig med et barbeint-på-stranda-bryllup. Ikke noe annet enn en lett sommerkjole, hav og måker (som driter) og mannen i mitt liv. Så ønsker vi og å feire med familie og venner, ha fest og feire livet og vennskapet, la musikk og moro forene og gi folk og fe en god dag. Med vimpler. Og rosa champagne kanskje.
Det er verd en fest å feire kjærligheten!
Og jeg vet at kjærligheten mellom min prins og meg er så sterk, at vi vil velge hverandre hver dag livet ut.

For kjærlighet på direkten, følg meg på snap: annesudmann

Takk for at du leste!

onsdag 22. juni 2016

Tør du jobbe i ungdomsskolen?



Tør du jobbe i ungdomsskolen?
Flere venner sier at det hadde de aldri turt. For min del tør jeg nesten ikke la være og jeg kan garantere at det er håp for morgendagens Norge. Det sies for sjelden, men herved: vi har en utrolig fin ungdomsskare som sendes ut av grunnskolen disse dagene. De er snille, empatiske, de er kloke, kanskje klokere enn det vi var på samme alder, de gir kjærlighet, de gråter, har kjærlighetssorg, tør ikke spise så gutten ser det på første date (så langt jeg kan huske åt jeg uansett, men det er en annen historie), de gjør lekser, de glemmer å gjøre lekser, de har fremføringer, manøvrerer elegant mellom sosiale medier og digitale hjelpemidler og de har hatt eksamen for første gang, men ikke siste.
Og i dag har sommerferien startet for elevene våre. I går hadde vi siste samling med 10.trinn. Som seg hør og bør var det tårer og latter, gaver og blomster og taler og vitnemålsutdeling.
Nå er lærerlønna blitt ganske anstendig, eller mulig den ikke er det og vi ikke skjønner det, for vi er ikke så godt vant, vi lærere, men ingenting kan veie opp den lønna det er i å få tilbakemelding fra elevene. Man kan ikke kjøpe ost og knekkebrød (og røde druer) for det, men det varmer i hjertet.
Slike hjertevarmere har jeg fått i år og, blant annet den vakre koppen på bildet over. For en med utagerende koppediagnose og i tillegg som gave fra favorittklassen, er dette gull!




...stod det på tavla i klasserommet, der stoler og bord var fjernet for sommerens boning. Love u all. Det stemmer det.













Den observante leser vil sikkert legge merke til at disse bildene er sidestilte, men i min høye alder klarte jeg ikke å snu dem, joda, jeg har redigert, snudd, vendt på ting og en ting er sikkert, hadde jeg vært i klassen nå, hadde et eller annet fantom av en elev kjapt snudd bildene og sagt: sånn Anne, smilt vennlig og gått og satt seg igjen.
Herlighet, jeg savner dere!

For andre lærertabber, bilderedigeringstøys og etter hvert feriemoro, følg meg på snap: Annesudmann

Takk for at du leste!





søndag 19. juni 2016

Something new, something blue ~



Juni fyker avgårde og jeg er i en slynge av jobb og gjøremål. Snart står flytting for døren og jeg skal for alvor bo sammen med mannen jeg skal gifte meg med.
Etter noen år alene, er det litt uvirkelig, litt skummelt, litt fint. Eller veldig fint egentlig.


Jeg er slik laget at jeg blir mer og mer fokusert rundt oppgaver som ligger foran. De ligger i bakhodet og jeg samler ting jeg trenger til forestående begivenheter. I gamle dager og min situasjon, hadde det vel kaltes en brudekiste :)


For en uke siden var jeg på brudedag hos Brukte_Brudekjoler og det skal jeg skrive mer om senere. Gjenbruk er fantastisk og de hadde et hav av vakre kjoler! Der fikk jeg kjøpt det vakre blå båndet som er på bildet.
En liten historie om slike strømpebånd: da jeg giftet meg med barnas far langt tilbake i forrige årtusen, hadde jeg silkemyk strømpebukse og et strømpebånd over. I det orgelet bruste (eller muligens var det et piano) og jeg skred inn (gikk nervøst over dørterskelen), kjente jeg at strømpebåndet begynte å gli ned. Hva gjør man da? Stopper og trekker opp brudekjolen og korrigerer strømpebåndet? Lar det synke stille mot jorden og håpe at ingen merker at det ligger noe lite blått på gulvet der bruden har gått? Eller gå med bena tett, tett sammen, slik at man ved egen lårkraft holder strømpebåndet oppe?
Jeg valgte den siste løsningen.
Det innebar også at jeg måtte fokusere på strømpebåndet da vi sto foran presten, da vi skulle knele og reise oss, da vi sto foran menigheten som nygifte herr og fru og da vi skulle marsjere ut!
Gode tips mottas denne gangen for hvordan man best får et strømpebånd til å holde seg oppe!




Something old,
something new,
something borrowed,
something blue,
and a silver sixpence in her shoe.


Jeg fikk en del penger til 50-årsdagen min og for noen av dem har jeg blant annet kjøpt dette vakre smykket fra Våga. Jeg har flere armbånd og øredobber derfra og liker virkelig produktene deres. Dette smykket tror jeg at jeg kommer til å bruke til mye. Blant annet i morgen når jeg skal i et spennende møte! Deretter skal jeg besøke mellomdatter Martine på den nye hybelen hennes, det gleder jeg meg til!
I dag skal vi jobbe med bryllupsinvitasjonene og det blir koselig! Om noen lurer på hvorfor de ikke har fått invitasjon, er det trolig derfor.
Lag deg en deilig søndag! Her er det kaffe, Vi på Saltkråkan og en skål med twist og historien bak skåla og twisten skal dere få en annen dag :)

For utagerende twistspising og valpespam, følg meg på snap: annesudmann.

Takk for at du leste!



torsdag 16. juni 2016

Biblioteksbaren på Bristol, kun for pensjonister?



Gårkvelden tilbragte jeg i bibilioteksbaren på Bristol i Oslo. Har du vært der?
Hvis og hvis ikke bør du unne deg en tur dit. Vi snakker atmosfære. Klavermusikk i bakgrunnen, dempet belysning, sort- og hvitkledde kelnere, dype sofaer, vennlige samtaler og ro.
Nå er ikke dette stedet kun for avdeling unge pensjonister eller eldre i samme gruppe, men for alle.
Jeg glemte nevne maten. Den er utsøkt!




Og prisene er helt normale og overkommelige.
På vei både til og fra Bristol i går, møtte jeg på gamle kjente midt i Oslo, mennesker som har vært i livet mitt før og som av ulike årsaker forsvinner ut, blir mer perifere og plutselig finnes han eller hun der på et fortau i forbifarten i Oslo sentrum. Det gjør at jeg enda mer kjenner at dette er min by, det er stedet mitt, sammen med andre fine steder.
Varmen fra en gammel venn, - danser du tango fortsatt? - undret han, jeg tenkte på deg i går. Lykken fra en ung student og forhenværende elev som nettopp hadde vært oppe til muntlig eksamen i norsk og fått toppkarakterer og som ga meg en brak-klem, tenk å møte deg i dag, jublet hun, det er jo helt perfekt!
Herlighet, som det varmet!




På Bristol tilbragte jeg kvelden med en god, gammel politisk kollega. Å sitte og dele livet slik i flere timer, er gull. Og nei, vi snakket ikke politikk.
Biblioteksbaren på Bristol burde vært på blå resept. Den er rett og slett helsebringende!




Dagen er varm og vakker her på Østlandet, jeg må komme meg ut fra kontoret og nyte solen! Eldste datter og samboer kommer og spiser middag med oss i dag. Familie er fint!


Lag deg en god dag der du er!


For direkte sprell og matbilder, følg meg på snap: annesudmann.


Takk for at du leste!







onsdag 15. juni 2016

Er du online hele tiden?


Å fylle 50 var fint.
Men du verden så travelt det har vært. Jeg har skippet blogg og tidvis snap.  For en som skal leve av sosiale medier, må det være krise.
Jeg har en annen jobb og det hadde vært krise om jeg ikke gjorde det jeg skulle i den. Så det har jeg gjort. Jobbet. Og jeg jobber masse.
Det å være fraværende i sosiale medier gjør kanskje at man er mer nærværende in real life? Og hvorfor må livet legges ut?
Det må jo ikke det.
Men det er fint å skrive.
Jeg leste en artikkel om blogging og bøker. Den er skrevet av Erlend Loe og kan leses her. Read a fucking book. Å skrive en bok er selvsagt det optimale og ettersom jeg forstår, langt mer stas enn blogging. Skriver man en bok, rykker man opp til forfatter, skjønt jeg er ikke sikker på om tittelen fortjenes etter en bok. Skribent er et annet ord jeg liker. Når man er skribent, gjør man liksom noe nyttig. Blogger er fortsatt litt underklasse, men det er mulig det er i endring.
Når man blogger, må man helst være på sosiale medier hele tiden. Bloggen trenger likerklikk, i hvert fall om man skal leve av dette.
Noe helt annet er det når man skriver bok. Da er man av og trekker inn i seg selv og kommer ut med noe usigelig klokt. I hvert fall kan det skje.
En skribent er avslappet vis på et eget skriverom på Litteraturhuset, i hvert fall inne i hodet mitt, hun er kanskje nede og tar en latte og smiler lurt, men intelligent, til bekjente som sitter der i sola, før hun går inn igjen og nok en gang beriker verden med tankene sine.
Mens bloggene spys ut daglig.
Men de har en misjon.
De får unge mennesker til å lese. Unge frøkener som kanskje ikke ville åpnet en bok og langt mindre lest en artikkel. Og bloggene får unge mennesker til å skrive.
Tenkeskriv! - sier jeg når jeg er norsklærer. Skriv akkurat det du har på hjertet, la den ene assosiasjonen ta den andre og skriv. Slikt kan det bli blogg eller kanskje med tiden en bok. Vi trenger lavterskler.

Vi trenger også offline o´clock og jeg er litt der fortsatt. Men jeg kjenner skrivekløen tidvis. Kanskje det blir en bok? Da må jeg være mer offline. Klarer jeg det? Tør jeg det?
Tør du være offline og kun leve her og nå uten av det dokumenteres?


Takk for at du leste!

Følg meg gjerne på snap: annesudmann. Du risikerer valpespam og annen moro der.





torsdag 2. juni 2016

Kjerringsveis og 50 i morra



Hvor mye identitet sitter i håret? Hår er viktig. Hår er noe av det første folk legger merke til. Hår er personlige greier.
Jeg har hatt langt hår lenge og da de første grå dukket opp i 30-årsalderen begynte jeg så smått og etter hvert å farge håret. Helt sjæl, det var ikke så lurt.
Men nøden lærer naken kvinne å spinne. Helt naken var jeg jo ikke, men jeg hadde ikke råd til å opprettholde frisørfrekvensen da jeg ble alene. Dermed begynte hjemmefargingen. Og mørkt ble det.
Er du så mørk, sa folk.
Det var jeg jo øyensynlig!
Det har sine fordeler å ha mørkebrune øyne - det er ingen højadere i det såkalte syden (jeg har alltid lurt på hvor syden er), men det duger fint i Hverdagsnorge.
Håret ble mørkere og mørkere og lengre og lengre og jeg eldre og eldre.
Mens håret grodde og alderen seg på, bestemte jeg meg for at jeg i hvert fall ikke skulle klippe meg og få kjerringsveis når jeg ble eldre.
Så jeg farget og manken økte i omfang.
Helt til GBP-operasjonen i november.
Etter det har håret formelig ramlet av i klaser. Det er et mirakel at det er noe som helst igjen, tenker jeg.
Så fra å være en nærmest sorthåret ravnemanke, gikk jeg til en mer pistrete spurveutgave. Noe måtte gjøres.
Angsten for kjerringsveisen måtte overvinnes og i går satt jeg i frisørstolen hos Ingvild på Sørumsand frisørsenter. Det ble avfarget, tørket, vasket, minicolorert, vasket, klippet, tørket og stylet og jeg ble så fornøyd!
Kjerringsveis? Neppe. Hva synes du?
Trolig kan jeg vandre inn i natten og bli mellom 50 og 60 mens jeg hever et glass rosa champagne og skal feire at jeg klarte det, jeg ble 50!
Men først skal jeg nyte noen timer videre i 40-åra.


Vicky og jeg har samme sveis

Takk for at du leste!

For frisørtimer og feiring, følg meg på snap: annesudmann

Smil!