Nå for tiden trives jeg ikke på soverommet og det er ikke på grunn av ektemannen, takk og lov.
Jeg elsker å ha et koselig hjem, der det er rom for kreativt rot, men kreativt kan tippe og slippe og da blir det bare rot. Det liker jeg ikke.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg kan flyte på at vi nettopp har flytta inn. Strengt tatt var det i fjor, skjønt det var i desember. Jeg klamrer meg til at jeg faktisk fikk kommoden min tilkjørt hit i forrige uke, men innser og at alt dette IKKE stammer bare fra kommoden, da den er forholdsvis full.
Så mens glansede vinterferiebilder flerrer skjermen via facebook, rydder jeg.
Det skal sies at det er en viss tilfredsstillelse i den litt meditative handlingen, titte på minner, sortere vekk, plukke og velge, et enormt privilegium vi velfødde nordmenn har i vår overflod.
Den samme overfloden og det samme livet gir rom for flinkpike-konseptet, en diagnose jeg deler med mange medsøstre.
Etter fjorårets flytting til dette deilige, gamle huset med denne roen i seg (kanskje det er derfor jeg ikke rydder - nok?), har jeg tenkt over dette med jaget vi lever i. Det skal være fint nok , flott, fasader og fine facebookbilder og for å balansere det hele i det jeg skriver, takk og lov for at ikke bare elendet deles, men er det ikke greit at det er god nok? Nok, liksom. Levd liv. Litt rot i krokene. Stillhet. Tid til å tenke.
Rømmer vi fra den vi egentlig er i alle inntrykk fra sosiale medier, alt vi formidler, alt vi tar inn?
Jeg har ikke engang bestemt meg, men likevel stoppet mer opp (herlighet, dette skulle bli et humoristisk blogginnlegg) og prøver finne ut hvem jeg er. Hva er mine verdier? Hva vil jeg og ikke minst, hva er mine prioriteringer?
Jeg leser denne boka for tiden. Den er stille.
Jeg som elsker krim og spenning har landet i ei bok der jeg stopper opp og tenker. Med mulig åpning for en meget forsinket 40-årskrise, tar jeg meg tiden. Visstnok har jeg tenkt at jeg er en late bloomer, men bedre med indre blomstring sent, enn aldri.
Våg å leve helt og fullt akkurat der du er, er underteksten. Og da må man være litt stille. For det er så innmari mye støy der ute.
Så jeg rydder videre i livet mitt og på soverommet. Og finner skatter og lærer meg kanskje ikke å bære tyngre, men riktigere.
En av skattene funnet, er selskapsveska på bildet. Ubrukt og med merkelappen på. Den gir jeg bort til den første som vil ha, så bare si ifra!
Nå skal det ryddes videre. Takk for at du tar deg tid til å lese! ♡
På snap ligger hverdagene ute, ofte med mye humor, legg meg gjerne til!
👻 annesudmann
Klemmer!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar